Konstruksjonen: puddeljern, nagler og vind

Hvordan står Eiffeltårnet seg i vind og varme? Puddeljernet, de 18 038 delene, 2,5 millioner nagler, fundamentene og heisene forklart.

Eiffeltårnet står støtt fordi det er et luftig fagverk av puddeljern, formet etter vinden og satt på store murfundamenter. De 18 038 jerndelene er naglet sammen med 2,5 millioner nagler, og den åpne konstruksjonen slipper vinden gjennom i stedet for å ta imot den. Tårnet beveger seg likevel litt: i varme blir det noen få millimeter høyere, og i løpet av en solrik dag beskriver toppen en bane på om lag 15 centimeter.

Her forklarer vi hvordan konstruksjonen virker. Hvordan tårnet ble bygget fra 1887 til 1889, står i artikkelen om byggingen av tårnet.

Puddeljern, ikke stål

Tårnet er bygget av puddeljern, en type smijern. Råjernet fra masovnen inneholder mye karbon. Ved puddling blir det meste av karbonet fjernet, og igjen sitter et nesten rent jern som kan valses til plater og enkle profiler formet som L og I. Slike profiler er lette å nagle sammen til konstruksjoner som er både lette og sterke.

Stål var på vei inn i byggebransjen på 1880-tallet og var sterkere. Ifølge operatøren valgte Eiffel likevel jern fordi han stolte mer på det. Han hadde brukt jern i alle de store konstruksjonene sine fram til da. Jernet kom fra smiene i Pompey nær Nancy.

At tårnet er bygget av stål, er altså en misforståelse som går igjen. Den og flere andre seiglivede påstander har vi samlet i oversikten over myter om Eiffeltårnet.

Et fagverk av 18 038 deler

Se på tårnet på nært hold, og du ser at det ikke finnes noen massive bjelker. Hver av de fire pilarene består av fire kraftige stolper som er bundet sammen av gitterdragere, og pilarene skrår innover til de møtes høyt oppe. Det var slik ingeniørene Maurice Koechlin og Émile Nouguier tegnet det på den første skissen i 1884.

Prinsippet kom fra brubyggingen. Eiffels firma hadde i 20 år bygget høye jernviadukter med pilarer av gitterverk, blant annet Garabit-viadukten i Frankrike og Maria Pia-broen i Porto. Tårnet er i praksis en slik bropilar trukket opp til 300 meter. Teknikken var den samme: forhåndsborede hull, varme nagler og mest mulig ferdig sammensatt i verkstedet. Garabit-viadukten har 500 000 nagler. Tårnet har fem ganger så mange.

Naglene er ikke det samme som bolter. En nagle ble varmet opp, satt inn og slått fast, og når den kjølnet, trakk den seg sammen og klemte delene mot hverandre. To tredjedeler av naglene ble satt i verkstedet, resten på byggeplassen. Flere av nøkkeltallene finner du samlet i fakta om Eiffeltårnet.

Formet av vinden

Den buede silhuetten er ikke pynt. Natt til 26. januar 1884 rev et vindkast ned brubanen på Tardes-viadukten, som Eiffels firma holdt på å bygge. Ingeniørene lærte at vinden kan presse hardt også på luftige jernkonstruksjoner, og tre måneder senere tegnet de tårnet med dette i tankene.

Eiffel forklarte det selv da kunstnerne protesterte i 1887. Han skrev i avisen Le Temps at vindmotstanden var det han fremfor alt måtte ta hensyn til. Kurvene på de fire kantene er beregnet slik at vindkreftene føres ned gjennom stolpene, og de mange åpningene skal hindre at tårnet byr på unødvendig store flater for stormen.

Det finnes flere romantiske forklaringer på formen, for eksempel at den skulle ligne en bokstav A til ære for en kvinne. Ifølge operatøren stemmer ingen av dem. Det eneste hensynet var minst mulig vindmotstand. Hvem som tegnet hva, kan du lese om i artikkelen om Koechlin, Nouguier og Sauvestre.

Fundamentene

Et tårn på over 10 000 tonn trenger et godt underlag, men trykket mot grunnen er overraskende lavt: tre til fire kilo per kvadratcentimeter. Vekten fordeles på separate murfundamenter, ett for hvert hjørne av hver pilar, og de går ned til sju meter under bakken.

På Champ de Mars-siden står pilarene på et tykt betonglag over komprimert grus. Nærmest Seinen måtte arbeiderne grave under vannstanden og brukte vanntette metallkasser med trykkluft. Tårnet står likevel ikke i elva, slik det noen ganger påstås. Fundamentene er forankret i tørr grunn uten kontakt med Seinen.

Det står heller ikke på hydrauliske jekker. Jekkene ble brukt under byggingen for å justere jernet på millimeteren og ble siden erstattet av faste kiler. Grunnarbeidet ved Seinen er nærmere beskrevet i fortellingen om byggeplassen 1887–1889.

Hvordan tårnet beveger seg

Jern utvider seg i varme og trekker seg sammen i kulde. Ifølge operatøren blir tårnet bare noen få millimeter høyere en varm dag. Tallene på 15–20 centimeter som sirkulerer på nettet, har ingen støtte hos operatøren.

Det som skjer, er at sola varmer én side om gangen, først øst, så sør og til slutt vest. Den solvarme siden utvider seg litt, og tårnet heller svakt bort fra sola. I løpet av en klar dag beskriver toppen derfor en omtrent sirkelformet bane med en diameter på rundt 15 centimeter. Om natten går den tilbake. Du merker ingenting av det der oppe.

Vinden kan få tårnet til å vibrere eller svaie litt uten å skade det. Ifølge operatøren er vinden over 80 km/t på toppen når den er 50 km/t på bakken. Når vinden går over visse grenser, stenges toppen eller hele tårnet. Hva det betyr for besøket ditt, står i artikkelen om vær og vind i tårnet. Høydetallene, med antennene, finner du i artikkelen om hvor høyt Eiffeltårnet er.

Kan tårnet stå for alltid?

Fienden er rust. Malingen er det viktigste vernet, og derfor males tårnet om i snitt hvert sjuende år. Hvordan det foregår, forklarer vi i artikkelen om maling og vedlikehold.

Den andre langsiktige trusselen er materialtretthet. De små bevegelsene fra sol og vind gjentas dag etter dag, litt som når du bøyer en ståltråd fram og tilbake. Historikeren Bertrand Lemoine har i en artikkel hos operatøren anslått at det i så fall ville ta om lag tusen år. Innen da kan delene skiftes ut én for én uten at tårnet endrer form.

Heisene: fra 1889 til i dag

Heisene var en like stor ingeniørbragd som tårnet. Ingen hadde før løftet så mange mennesker så høyt. Noen uker etter at tårnet åpnet i 1889, kom fem hydrauliske heiser i drift fra bakken til 2. etasje.

Fra 2. etasje til toppen gikk Edoux-heisen, en hydraulisk heis med stempler på 80 meter. Den var den eneste i sitt slag i verden og ble demontert i 1983. I nord- og sørpilaren gikk amerikanske Otis-heiser til 1910.

I øst- og vestpilaren kom det i 1899 nye hydrauliske heiser fra firmaet Fives-Lille, og de går fortsatt. Vestpilarens heis ble bygget om fra 2008 til 2014. Stempelet og trinsesystemet ble beholdt, og heisen drives igjen med vannhydraulikk, slik ingeniørene tegnet den i 1899. Den tar nå 110 passasjerer og går med to meter i sekundet langs et løp på 128 meter.

De to heisene til toppen ble installert av Otis i 1982. Hver av dem har to kabiner som fungerer som motvekt for hverandre, så én kabin går opp mens den andre går ned. De ble modernisert fra 2022 til 2024. Til sammen kjører tårnets heiser over 103 000 kilometer i året.

Vil du heller bruke beina, kan du gå trappene til 2. etasje. Fordelene og ulempene står i sammenligningen av trapper og heis, og billettvelgeren hjelper deg å finne billetten som passer.

Publisert 27. oktober 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.