I februar 1887 protesterte kjente kunstnere mot tårnet de kalte unyttig og monstrøst. Hvem skrev under, hva sa de – og hvordan svarte Eiffel?
Den 14. februar 1887, bare noen uker etter at arbeidet med fundamentene hadde startet, trykket avisen Le Temps på førstesiden en protest mot «herr Eiffels tårn». Rundt 40 av Frankrikes mest kjente kunstnere og forfattere skrev under, blant dem komponisten Charles Gounod, forfatteren Guy de Maupassant og operaarkitekten Charles Garnier. De kalte tårnet unyttig og monstrøst og ba om at byggingen ble stanset. Eiffel svarte at tårnet ville få sin egen skjønnhet. Byggingen fortsatte, og da tårnet åpnet i 1889, stilnet det meste av kritikken.
Hva var protesten?
Teksten het «Protestation des artistes contre la Tour de M. Eiffel», kunstnernes protest mot herr Eiffels tårn. Den var stilet til Adolphe Alphand, som ledet byggearbeidene til verdensutstillingen, og krevde at han stanset arbeidet.
Tidspunktet var ikke tilfeldig. En måned tidligere, 8. januar 1887, hadde Eiffel undertegnet avtalen med staten og byen. Den ga ham rett til å drive tårnet i 20 år og et offentlig tilskudd på om lag en firedel av byggekostnaden. Arbeidet på Champ de Mars hadde nettopp kommet i gang. Hvordan det gikk videre, står i artikkelen om byggingen av tårnet.
Hvem skrev under?
Ifølge tårnets operatør var det rundt 40 underskrivere. Blant de kjente navnene var:
| Navn | Hvem |
|---|---|
| Charles Gounod | Komponist, kjent for operaen Faust |
| Guy de Maupassant | Forfatter |
| Alexandre Dumas d.y. | Forfatter |
| François Coppée | Poet |
| Leconte de Lisle | Poet |
| Sully Prudhomme | Poet |
| William Bouguereau | Maler |
| Ernest Meissonier | Maler |
| Charles Garnier | Arkitekt, tegnet Operaen i Paris |
Underskrivernes navn er hentet fra operatørens historiker Bertrand Lemoine. Hele teksten kan leses i det digitaliserte Le Temps hos det franske nasjonalbiblioteket (Gallica).
Hva sa de?
Kunstnerne skrev at de protesterte på vegne av fransk smak, kunst og historie mot det de kalte det «unyttige og monstrøse» Eiffeltårnet. De hevdet at folk allerede hadde døpt det «Babels tårn».
Resten av teksten var like krass. Tårnet ble sammenlignet med en svart og gigantisk fabrikkpipe som ville rage over Paris. Det ble kalt en skam for byen, et tårn som til og med det kommersielle Amerika ville takke nei til. Til slutt fryktet de at skyggen av «den forhatte søylen av boltet jernplate» skulle legge seg over byen som en blekkflekk.
Den siste formuleringen er et lite paradoks. Tårnet holdes ikke sammen av bolter, men av 2,5 millioner nagler. Boltene ble bare brukt midlertidig under monteringen. Det og andre seiglivede misforståelser rydder vi opp i artikkelen om myter om tårnet.
Kritikken begynte før protesten
Protesten i Le Temps var høydepunktet i en strid som hadde pågått en stund. Allerede da konkurransen ble avgjort i 1886, var mange arkitekter rasende over at en ingeniør hadde vunnet et slikt oppdrag. Eiffels rival, arkitekten Jules Bourdais, hadde foreslått en 370 meter høy søyle i granitt. Striden ble fremstilt som stein mot jern og arkitekt mot ingeniør.
Fagtidsskriftet La Construction Moderne tvilte på at tårnet i det hele tatt kunne bygges, særlig heisene. Forfatterne kom også med sine karakteristikker. Ifølge operatøren kalte Paul Verlaine tårnet et «klokketårnskjelett» og Léon Bloy en «virkelig tragisk lyktestolpe». Maupassant beskrev det som en høy og mager pyramide av jernstiger, og Joris-Karl Huysmans brukte enda lengre og mer giftige ord.
Eiffel ble i tillegg et yndet mål for karikaturtegnerne, og en nabo som satt i bystyret, gikk til sak mot ham. Eiffel svarte med å ta på seg det personlige ansvaret for eventuelle skader. Bakgrunnen for konkurransen står i Eiffeltårnets historie.
Eiffels svar
Eiffel svarte raskt og rolig. Han mente at tårnet ville få sin egen skjønnhet, og at det ikke var noen motsetning mellom det solide og det vakre.
«Fordi vi er ingeniører, tror man da at skjønnheten ikke opptar oss?» – Gustave Eiffel, gjengitt av toureiffel.paris
Argumentet hans var at de virkelige kravene til styrke alltid stemmer med harmoniens skjulte lover. Det viktigste han hadde måttet ta hensyn til, var vinden. Kurvene i de fire hjørnestolpene, slik beregningene hadde gitt dem, ville etter hans mening gi et inntrykk av både kraft og skjønnhet. Han la til at det kolossale har en egen tiltrekningskraft, og sammenlignet tårnet med pyramidene i Egypt.
Svaret fikk støtte der det betydde noe. Myndighetene sto bak prosjektet, og arbeidet fortsatte. Mer om ingeniøren og hans andre store verk står i portrettet av Gustave Eiffel.
Fra hån til begeistring
Tårnet sto ferdig 31. mars 1889 og åpnet for publikum 15. mai, samme dag som verdensutstillingen i 1889. Publikum, både franske og utenlandske, tok det imot med begeistring. Nesten to millioner gikk opp i tårnet under utstillingen, og polemikken stilnet nesten av seg selv.
Flere av kritikerne snudde. Både Gounod og maleren Meissonier kom opp til Eiffels salong på toppen for å gjøre det godt igjen og gratulere ham. Den 10. september 1889 satt Gounod ved et nabobord da Eiffel spiste lunsj i tårnet. Eiffel ba ham bli med, og etter maten gikk selskapet opp i leiligheten hans for å drikke kaffe.
Ikke alle ga seg. Charles Garnier var med på å skrive utlysningen i 1894 til verdensutstillingen i 1900. Den ga deltakerne frihet til å bygge om tårnet eller rive det. Ingen av forslagene ble valgt, og tårnet sto uendret midt i den nye utstillingen.
Anekdoten om Maupassant
Den mest kjente historien om kritikerne handler om Maupassant. Han skal ha sagt at han ofte spiste lunsj i 1. etasje av tårnet, fordi det var det eneste stedet i Paris der han slapp å se det.
Historien gjengis av tårnets operatør, men uten henvisning til hvor eller når han sa det. Den bør derfor leses som en anekdote. I dag kan du selv spise i 1. etasje, i Madame Brasserie, som er omtalt i artikkelen om restaurantene i tårnet.
Hvorfor protesten fortsatt fascinerer
Protesten viser hvor nytt tårnet var. For mange i 1887 hørte jern hjemme i jernbanebroer og fabrikker, ikke midt i en by full av steinmonumenter. Likevel ble nettopp dette tårnet Paris' kjennetegn.
Det var heller ikke kritikken som truet tårnet mest. Den virkelige faren var at avtalen bare ga det 20 år. Hvordan radio og vitenskap reddet det, står i artikkelen om hvorfor tårnet ikke ble revet. Vil du se tårnet som kunstnerne var så redde for, med egne øyne, kan billettvelgeren hjelpe deg å velge billett.
Publisert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.